Spenningen var til å ta og føle på da vi igjen var tilbake på det afrikanske kontinentet. Det var snart to år siden forrige besøk, og vi var spente på å se igjen våre kjære nådesøsken. Hvordan var det med dem? Hva med evangelistene? Enkene? Barna på barnehjemmet? – Mange spørsmål strømmet på under den lange turen fra Nairobi og ut til Giribe. Bak oss så vi en støvsky virvle seg opp i luften – da viste vi at det ikke var langt igjen til Giribe!
Vi, familien Flaten, har akkurat kommet tilbake fra en reise til misjonsfeltet i Kenya. Med oss på denne turen hadde vi Rebekka Hofmo og Ellen Johnsen. Det var deres første tur så langt noen gang, og de var utrolig spente på hva som ville møte dem. Mye var blitt fortalt og mange bilder og film hadde de sett, men å få møte det og se det med egne øyne er liksom noe spesielt. Noe av dette fikk vi allerede oppleve langs veien fra Migori og ut til Giribe der Daniel Masaga bor. Langs veikanten stod barna og ropte Mosungo (hvit mann), mens de vinket av all kraft til oss inne i bilen. På alle kanter så vi de typiske afrikanske jordhyttene med stråtak. I det fjerne kunne vi skimte Giribe Hill, og etter en times kjøring svingte vi inn på tunet hjemme hos Daniel Masaga. Etter en tur på ca femti mil var det godt å endelig være fremme. Gjensynsgleden var stor og det varmet våre hjerter å få møte våre venner og nådesøsken igjen.
Alle har vi jo hørt om fattigdommen og nøden som råder i Afrika. Altfor ofte ødelegges avlinger av tørke eller for mye regn. Mange lever under forhold som de fleste av oss her i nord ikke eier begrep om. Nettopp noen av disse fikk vi nåde til å besøke. Når man kommer inn i en jordhytte som er nær ved å rase sammen og hvor gresset på taket er glissent, kan man enkelt forestille seg hvordan det er å bo i en slik hytte når troperegnet setter inn. En av dagene besøkte vi en enkemann som nettopp bodde i en slik hytte. Med en stokk i hver hånd kom han oss i møte og ønsket oss velkommen. Gjestfriheten er enormt stor, og gavmildheten likedan. Han viste oss hytta si med de få eiendelene han hadde. Enkelt og i en forfatning som vi vanskelig kan forstå. Senere på kvelden, da vi satt utenfor barnehjemmet kom denne mannen vandrende med en høne under armen. Han sa at den skulle vi ha, og det lyste i ansiktet hans over gleden over å kunne få gi oss noe. Det var vanskelig å ta imot gaven når vi visste at han ikke hadde så mange høner. De gir av det lille de har og av et glad hjerte. Vi var heldige for vi hadde penger nok til at denne mannen skulle få en ny hytte, denne gangen med blikktak!
Søndag morgen, mens solen ennå var i ferd med å reise seg i horisonten, kunne du se en strøm av barn vandrende langs veien! Det var barna som var på vei til søndagsskolen. Klokka nærmet seg åtte på morgenen og vel tre hundre barn hadde kommet. Sangen var alt i gang og her sparte de ikke på stemmen! Alle som en sang de av full hals, og gleden over å få være på søndagsskolen var enorm.
Noen få timer senere var det tid for møte – og hvilket møte det skulle bli! Da vi nærmet oss hørte vi sangen og det varmet våre hjerter. Vi kjente gleden og takknemligheten til Herren fylle våre hjerter. Tårene var ikke langt borte fra våre øye-kroker. Plutselig stemte de i med sangen ”Amenita ta i tika”, og foramlingen danset av glede for Herrens åsyn. Der var hun, Dorries – enka som fikk nytt hus for to år siden. Og der var han – enkemannen med de stokkene! Midt i sin fattigdom gav de uttrykk for en rikdom så stor! Jubel og lovprisning var på deres lepper, og de takket Jesus som har kjøpt dem fri. Herren gjør i sannhet ikke forskjell på mennesker – hvilke herlige nådesøsken vi har!
Det er klart at slike opplevelser som dette får oss til å tenke. Vi som har alt og egentlig burde ha all grunn til å være takknemlige, henger ofte med hodet, mens disse som nesten ikke har noen ting, viser en takknemlighet og glede som gjør oss skamfulle. Når du ser Dorries danse av glede midt i menigheten er det ikke lett å se at hun er en kvinne som lever i stor fattigdom og nød.
Hvordan er det med oss? Hvordan prioriterer vi? Henger vi med hode og klager over alt og alle? Nei, la oss løfte vårt hode og takke Jesus for hans nåde imot oss. La oss være med å rekke ut en hjelpende hånd til disse våre nådesøsken. Kanskje du er den som kan gi bønnesvar til en av disse som hver eneste dag roper til Jesus om at han må gi dem et nytt tak eller ei bedre hytte når regnet setter inn! Kanskje du er den som skal gjøre det mulig slik at møtekampanjer kan holdes i områder der ingen andre bryr seg! Behovene er mange – la oss alle gjøre det som Herren minner oss om i våre hjerter!