Guds ord, en kraft til frelse.Som 12 år gammel gutt begynte jeg på Primary School i Gribe. Noen lærere var sendt ut til dette området av noen misjonærer og på denne måten fikk jeg høre Guds ord. Mye av undervisningen på skolen var enkel bibelundervisning og gjennom denne enkle forkynnelsen og undervisningen bestemte jeg meg for å følge Jesus. Da jeg var 16 år gammel lot jeg meg døpe til Kristus, og på den tiden var ikke det så enkelt. For å komme til dåpsmøte, måtte jeg starte dagen i forveien. Jeg måtte gå en hel dag for å komme til dette møtet, men jeg kjente Guds kall i mitt hjerte så ingenting skulle få stoppe meg. Etter dette begynte jeg å fortelle andre mennesker om Jesus. Jeg gikk fra hytte til hytte og fortalte menneskene om Jesus og hva han kunne gjøre for dem. Uten Jesus ville de gå fortapt og dette lå som en byrde på mitt hjerte å fortelle disse menneskene om Jesus. Mange hånet meg og sa at det ikke nyttet å holde på slik, men jeg kjente at Jesus hadde lagt dette kallet på mitt hjerte og jeg måtte fortelle menneskene om den underfulle frelser som jeg har fått oppleve i mitt liv. Mine foreldre. Foreldrene mine var ugudelige mennesker og jeg kan huske at de ofret til djevelen, men noe bønnesvar fikk de aldri. Som skriften også sier oss, så er djevelen en løgner noe som jeg har sett med mine egne øyne. Uansett hva mine foreldre eller venner sa, så hadde jeg bestemt meg for å følge Jesus. Og ved hans nåde har jeg fått oppleve at mine foreldre og mange mange andre også har fått oppleve Jesu underfulle nåde over sine liv. Jesus svikter aldri - han er alltid trofast.
Bibelskole.
Året etter at jeg ble døpt begynte jeg på en bibelskole. På den tiden var det en meget enkel undervisning på denne bibelskolen, men for meg var det en fin start å få. For å kunne gå der måtte jeg betale skolepenger - 100ksh (kenyashilling) og på den tiden var det mye penger. Jeg husker at min far måtte selge en ku for å skaffe tilveie disse pengene. Denne skolen lå et godt stykke i fra mitt hjemsted Gribe og jeg måtte bo borte hjemmefra. Det var enkle forhold og jeg husker jeg fikk utdelt to store tomsekker da jeg hadde betalt skolepengene. Den ene av disse fylte jeg med gress og brukte som madrass, mens den andre ble brukt som et pledd.
Tilbake til Gribe.
Etter et år på denne bibelskolen dro jeg tilbake til Gribe. Som ung gutt ville jeg prøve å få meg en jobb, og sammen med noen andre dro jeg over til Tanzania. En av de jeg dro sammen med den gangen var James Odiambo som nå er en av våre evangelister. Dette ble for meg en vond reise og jeg kjente meg som beretningen om Jonas i bibelen - på vei bort i fra Herrens kall og vilje med mitt liv. Etter noen få måneder bestemte jeg meg for å dra tilbake til Gribe. Der startet jeg opp en skole hvor jeg lærte barna å lese og skrive, samt bibelundervisning. Jeg hadde ikke holdt på så lenge med dette før nyhetene nådde misjonsstasjonen i nærheten av Migori slik at de sendte en lærer til Gribe. Dette var i 1953 og jeg var da ca. 18 år gammelJeg måtte vitne om Jesus. Uansett hvor jeg gikk eller var, ønsket jeg alltid å fortelle om Jesus. I 1957 bestemte jeg meg for å hjelpe en pinseforsamling i Gribe som på den tiden hadde veldig få medlemmer. Jeg kjente en byrde var lagt på mitt hjerte om å fortelle menneskene i Gribe om Jesus. Og ved Guds nåde fikk jeg se at Herren la nye mennesker til forsamlingen. Nyheten om dett nådde snart misjonsstasjonen og de sendte en forkynner til menigheten. I flere år hjalp jeg til i denne forsamlingen. I 1959 dro jeg til et annet sted og startet en ny forsamling. Dette var et området nærmere Victoriasjøen og mange var bundet av alkohol og åndsmakter på dette stedet. Umiddelbart startet jeg opp med en skole for barn, og denne skolen er fortsatt i drift. Mange mennesker ble frelst og under og tegn skjedde. Jeg besøkte mange hytter og menneskene opplevde Jesus til frelse, helbredelse og utfrielse. Og Herren virket med! Senere ble jeg sendt til et område i nærheten av Namba Kadero, et sted hvor det var en gullgruve. Dette var et meget hardt området og mange var bundet av alkohol og åndsmakter. Det startet med 6 mennesker og etter et år med forkynnelse og besøk i hytter begynte antallet å øke. Området var som sagt tidligere meget hardt og mange var bundet. Jeg husker godt en kvinne som ikke kunne få barn. I mange år hadde hun prøvd, men uten å lykkes. En dag kom hennes mann til møte og spurte om jeg ikke kunne komme til deres hjem for å be for sin kone. Jeg spurte hvorfor, og han fortalt meg hele historien. Jeg spurte da først om hun trodde på Jesus og ville bli frelst og hun sa ja. Da ba jeg for henne og kort tid etter fikk hun et barn. På grunn av dette underet søkte mange mennesker til møtene og mange tegn og under skjedde der. Mange kom å spurte kvinnen hvilket sykehus og hvilken doktor hun hadde vært hos. En annen kvinne, som hadde 7 døtre, kom også til møtene. I Kenya er det slik at det er sønnene som må sørge for foreldrenes alderdom fordi jentene flytter til guttens famile. For dette ekteparet var dette et stort problem og etter forbønn fikk hun en gutt. Mange under og tegn skjedde og Herren virket med.
En ny tid.
1964 ble et merkeår for meg. Mange nye ting kom inn i pinseforsamlingen, ting som ikke var etter Guds ord. Jeg kjente at jeg ikke kunne være med på dette, for i mitt hjerte ønsket jeg å leve helt for Jesus. Bruddet var et faktum og sammen med noe få andre ble dette starten på det som IRR Mission i dag støtter. Den gangen var vi 12-14 mennesker som startet med å ha møte under trærne i Gribe. Starten her var meget hard og det var motstand i fra mange, men jeg hadde bestemt meg for å virke for Herren og å forkynne hele Guds ord. Med på denne tiden var også Philip Obonyo. Motstanden var stor, men vi kjente at vi hadde Jesus med oss.
Møte under trærne.
Sammen med disse få vennene startet vi med å ha møter under trærne ute i Gribe. Etterhvert fikk vi et enkelt bygg med gresstak, og vi kjente at Herren virket med. Philip hadde ansvaret for denne forsamlingen, samtidig som han også underviste barna på skolen. Jeg reiste mye rundt og vitnet for mennesker om Jesus. Det lå på mitt hjerte og jeg kunne reise lange avstander for å fortelle menneskene om Jesus. Jeg minnes spesielt turen til Kisumu og Kaka Mega. For å komme til Kisumu tok det ca. 15 timer å sykle og derfra videre til Kaka Mega var det også en dagsreise. Dette var i 1965/66 og i dag underholder IRR Mission 3 evangelister i Kisumu med hver sin forsamling. Da jeg la ut på denne turen hadde jeg ikke en gang penger til mat, men jeg måtte forkynne Guds ord. Og i dag har vi som nevnt 3 forsamlinger i dette området og mange sjeler er vunnet for himmelen.
Jesus er min Herre og Mester.
På denne tiden hadde vi bestemt oss for at vi ville arbeide for Jesus uten å være avhengig av noen andre, kun Jesus. Vi ønsket ikke å bli pålagt en hel masse bud og regler som ikke stemte overens med skriftens ord. Forsamlingen i Ogada vokste og nye evangelister begynte å forkynne evangliet. Jeg holdt bibelundervisning og seminarer for disse og virksomheten vokste ut til nye steder. Når jeg ikke var hjemme i Gribe hos forsamlingen der, reiste jeg fra hytte til hytte for å vitne om Jesus. Når jeg var ute og reiste hadde Philip Obonyo ansvaret for forsamlingen i Ogada og på sitt hjemsted. På denne måten vokste det frem stadig nye forsamlinger og etterhvert begynte også flere evangelisiter å ta del i arbeidet med å forkynne Guds ord.
Vårt første forsamlingsbygg.
Hele tiden har jeg bodd i Gribe og min forsamling har vært og er Ogada Church. Tidlig på 60-tallet startet arbeidet med å bygge et forsamlingslokale, først med gresstak, deretter semipermanet med jordvegger og blikktak. Først i 1977 bygget vi et permanent bygg med murblokker, sement og blikktak. For oss var dette et stort løft, forsamlingen hadde da ca. 45-50 medlemmer. Fra startet hvor vi var 12-14 mennesker var vi nå 45-50 og bygget et forsamlingslokale som skulle romme rundt 500 mennekser. Også på andre steder i området mot Viktoriasjøen startet vi forsamlinger. Mange samlet seg under trærne, men etterhvert bygde vi en del enkle forsamlingsbygg med gresstak.
En reise i tro.
I 1974 ble jeg invitert til England av en dame fra Jamaica. Hun var evangelist og i hennes hus i London møtte jeg en mann fra Norge. Mange år senere, i 1980, ble jeg invitert til Norge, men jeg måtte betale billetten selv. Hvordan skulle jeg klare det? Jeg ville gjerne, men hvor skulle jeg få penger fra? Jeg husker jeg fikk låne 3000 kenya shilling av noen. På den tiden var det mye penger, og hvis jeg ikke kom tilbake fra reisen, måtte familien min selge noe av det jeg hadde for å dekke lånet. Da jeg var på vei til Norge fikk jeg en telefon i Nairobi som fortalte meg at jeg måtte ta veien om Holland fordi min norske venn var der. Misjonskonferansen der varte i flere dager og jeg snakket ikke med Oddvar noen av disse dagene. En av dagene, etter et møte, hilste jeg kort på Oddvar og han gav meg en penn med sin adresse på. Skriv til meg når du kommer tilbake til Kenya sa han. Det var alt vi snakket om, ikke noe mere. Etter dette dro jeg sammen med min norske venn til Norge for å ha noen møter. Da ringte Oddvar og spurte om jeg ikke kunne komme å besøke ham i møtene. Min norske venn kunne ikke kjøre meg, men noen andre tok meg med til disse møtene. Jeg husker det som om det var i går. Da jeg kom hjem til Oddvar, fant jeg noen mennesker der i fra England som jeg også kjente. Er dere her sa jeg noe forundret? Vi pratet sammen og hadde en fin stund i sammen. Etter dette dro vi så til møtet i det gamle møtelokalet til Vekkelsessenteret. Et lite og trangt møtelokale, ikke så mange mennesker, men de var glade og klappet i hendene sine. Det var ikke som de andre forsamlingen jeg hadde besøkt i Norge, dette var mere likt Afrika. I slutten av dette møte satt jeg foran i møtet sammen med en sort dame fra London, og hun spurte meg om arbeidet i Kenya. Hun spurte om ikke jeg kunne arbeide sammen med en annen pinseforsamling hun kjente til i Kenya. Men jeg sa nei, ikke om du gir meg en million shilling så vil jeg det. Jeg vil være fri til å arbeide for Herren som har kalt meg. Etter dette reiste hun seg opp og gikk for å samtale med Oddvar. Umiddelbart kom Oddvar for å snakke med meg. Han spurte om hvordan vi arbeidet, om vi hadde hjelp fra noen og jeg måtte bare si at det hadde vi ikke. Jeg vil hjelpe dere sa han fra nå av og jeg kan huske han gav meg ca. $45. Selv om han sa dette, så var jeg ikke helt sikker på at det ville bli slik. Det var nesten som en drøm fordi jeg trodde nesten ikke at noe slikt kunne hende. Når du drar tilbake til Afrika, kom denne veien før du reiser hjem. Jeg var noe reservert fordi jeg hadde jo allerede en venn i Norge, men Oddvar sa at det kan være godt for deg å komme denne veien. Etter dette dro jeg sammen med noen andre og hadde møter i Nord-Norge i ca. en uke i forskjellige pinseforsamlinger er. Jeg husker spesielt en kvinne som hadde fullt av sår på sine hender. Hun hadde prøvd mange leger, men ingen kunne hjelpe henne. En dag vi besøkte hennes hjem spurte hun meg. Daniel når du forkynner Guds ord i Kenya om helbredelse, blir da menneskene helbredet. Ja svarte jeg. Hva med mine hender spurte hun. Gud kan helbrede dem sa jeg, og vi bad sammen der om at Gud måtte gripe inn og helbrede denne damen. Damen ble fulltstendig helbredet, og på grunn av dette ble det arrangert flere møter i dette området. Under disse møtene ringte jeg min norske venn og spurte om Oddvar var en god mann. Han svarte ja og etter disse møtene dro jeg tilbake til Oddvar i Fredrikstad. Tidlig om morgenen tok jeg en buss til Otta hvor jeg skulle videre med tog. Det var veldig kaldt og mass snø der. Mine hender var så kalde at jeg ikke kunne bære kofferten min ombord i toget. En ung jente kom og spurte om hun kunne hjelpe meg med kofferten min. Først sa jeg nei, men da hun sa at hun var en kristen sa jeg det var greit. På toget samtalte vi, og da jeg gikk av toget i Oslo gav hun meg en konvolutt med 100 kroner. Derfra tok jeg toget videre til Fredrikstad hvor Oddvar kom og møtte meg. Tidlig neste morgen dro vi til Vekkelsessenteret, og fortsatt sa broder Oddvar at han ville hjelpe meg. Da sa jeg at det er ikke bare meg, det er flere brødre i Kenya som arbeider sammen med meg. Jeg nevnte broder Phillip, broder John og broder James. Jeg gav ham noen papirer med disse navnene på og han sa at jeg vil underholde 3 evangelister. Kan du si dette på en kassett slik at jeg kan spille det av for mine brødre i Kenya? Oddvar spillte dette inn på en kassett som jeg så tok med meg tilbake til Kenya. Jeg lurte på om dette var Guds plan, men da Oddvar sa at i dag må vi dra til Holland, da var jeg helt sikker. Hvorfor det? Jo, for min flybillett tilbake til Kenya var fra Holland. Guds plan er fullkommen. Fra Holland tok jeg så flyet hjem tilbake til Kenya, med kassetten fra Oddvar trygt i lomma
Tilbake i Giribe.
Vel hjemme i Giribe i Kenya lot jeg de andre evangelistene få høre på kassetten i fra Norge. På denne tiden, dette var i 1980, var vi 11 evangelister som var med og forkynte Guds ord i forsamlingene i Suna området. For meg var denne reisen til Norge en reise i tro. Jeg lånte penger til flybilletten, og jeg visste at om ikke jeg kom tilbake til Kenya, så måtte både hus og eiendom selges for at de lånte pengene kunne betales tilbake. Men Herren svikter aldri, alltid har han vært trofast. I sannhet er han en Gud som hører bønn.
Besøk i fra Norge.
I november 1980 kom så Oddvar på sitt første besøk til Kenya. Det var med stor glede vi hadde sett frem til dette, og jeg husker spesiellt et av møtene. Mange mennesker var samlet og vi skulle ha dåpsmøte - 148 sjeler ble døpt. Under dette besøket reiste vi rundt til de ulike forsamlingen og hadde møter. Noen steder var det møter under trærne, men om det var ute eller inne, så opplevde vi Guds kraft på en underbar måte. Som nevnt var dette Oddvars først tur til Kenya. Senere har han besøkt oss mange ganger og vært til stor velsignelse ikke minst med forkynnelsen av Guds ord i møtene. Etter sitt første besøk økte støtten til nå å omfatte 10 evangelister. Senere fikk flere evangelister støtte, og i dag er det 24 evangelister som underholdes av IRR Mission. Etter dette besøket i 1980 opplevde vi at arbeidet vokste. Fra å være 11 forsamlinger med noen hundre medlemmer, er det i dag 36 forsamlinger med tilsammen ca. 3000 medlemmer i disse forsamlingene. I Ogada, som er den største av disse forsamlingene, er det nå ca. 700 medlemmer foruten barna. På søndagsskolen samles ca. 300 - 400 barn for å synge og høre evangeliet om Jesus. I tillegg til at evangelister får underhold, har det også blitt reist nye forsamlingsbygg, evangelister har fått nye hus, fattige barn og familier har fått verdifull hjelp, førskole drives på flere steder, en enkel førstehjelpsstasjon og mye mye mer. En kjærkommen gave som også har betydd mye for evangelistene er sykler. Det er lange avstander når evangelistene skal virke, og en sykkel kan da være et kjærkomment hjelpemiddel. Sist år da noen brødre og søstre fra Vekkelsessenteret besøkte oss i Giribe hadde vi et herlig møte over i Tanzania. Noen av evangelistene hadde sykler, og vi skal ta med et bilde av dette her. Noen av dere kjenner kanskje igjen mannen på bagasjebrettet. Det er Josef, min yngre bror som virker i flere forsamlinger i Tanzania
En takk til Herren!
For meg er er det underfullt å se det verk som Herren har gjort. Jeg takker Ham av hele mitt hjerte for at Han virker med og frelser og utfrir mennesker fra alle slags plager. Tenk å kunne være med som et vitne for Jesus og få oppleve dette! Ennå er det flere mennesker som hungrer etter å få høre evangeliet, og jeg ønsker forsatt å være med i den tjenesten som Herren har satt meg inn i. I mitt hjerte er det en dyp takknemlighet til Oddvar og alle brødre og søstre som står med ham i misjonsarbeidet. Ved flere anledninger har jeg også fått mulighet til å besøke Norge og se det arbeidet som drives der. Jeg har fått kjenne samfunnet med brødre og søstre.
Til slutt vil jeg oppmuntre deg som leser dette til å være trofast mot det kall som Herren har nedlagt i ditt hjerte.
Tjen Herren med glede og du skal få oppleve et rikt og velsignet liv. Av Herren er dette gjort og det er underfullt i våre øyne!