Det var ropet fra en liten gutt påbarnehjemmet. Han hadde kommet dit etter at jeg besøkte hjemmet forrige gang. Han tok meg i hånden og ledet meg inn i et av rommene på hjemmet.
Hva var det han ville? Jo, han viste meg et bilde av meg og min hustru. Hver dag bad de for oss, og selv om vi ikke vanligvis er til stede ved barnehjemmet,er det som om den åndelige familien som består både av barn og voksne, fungerer og vokser.
Det var en stor glede igjen å kunne besøke India. Mange ting har hindret meg fra å reise de siste årene, men takknemligheten er stor når jeg får se at det arbeidet som ble begynt der ute vokser og bringer resultater.
Vi har nevnt om problemer som vi har med å få sendt ut penger til barnehjemmet, men vi regner med at vi gjennom forskjellige kanaler skal kunne formidle de penger som skal til for å drive. Nå er det også besluttet at vi skal begynne å bygge dette huset som skal bli et kjøkken og et lagerrom for matvarer. Det ble beluttet på misjonskonferansen 2002, men pga. problemer med pengeoverføringer har dette drøyd ut. Nå er det imidlertid gitt klarsignal fra vår side til innkjøp av murstein, og vi arbeider med planer både her hjemme og der ute for å få alt til å fungere. Vi vet det skal lykkes.
De mange barn på hjemmet springer glade omkring og man kan ikke gå over gårdsplassen uten å bli omfavnet av små barnearmer. Fra tidlig på morgenen, og helt til kvelden er barna aktive. Først og fremst er det bønn og undervisning fra Bibelen, men deretter kommer skolegang og lekser. Vi skal heller ikke denne gang la være å mine om at mat og klær er en svært viktig del i barnehjemsarbeidet.
Bespisning for barn i slumområdene er også meget effektiv. Her drives det en søndagsskole som består av ca 200 barn fra slummen. Flokken er fordelt på forskejllige steder i storbyen. Vi var med på en slik «møteutdeling» som ble holdt på toppen av et tak, godt skjermet fra omverden. Huset var eid av en forhenværende politimann. Han er frelst og tilhører menigheten.
Han stilte dette taket til rådighet. Det var en feststund, og jeg satte meg ned med beina i kors, fikk noe av maten utdelt, og smakte på den. Det var god mat, og alle var fornøyde og glade fordi Jesus tenkte på dem både når det gjaldt budskapet om himmelen, og når det gjelder omsorgen de trenger den tiden de skal være her i denne verden. Jesus er god, og det er dette som er tonen i evangeliet. Evangeliet betyr jo: «Det glade budskap.»
Stort bygg midt i Madras
Et senter for Open Door Ministries Midt i storbyen Madras har Open Door Ministries kjøpt et stort bygg med mange rom og med en møtesal som rommer ca 400 mennesker. Open Door har greid å skaffe tilveie halvparten av det bygget og grunnen kostet. Resten har de som private lån som skal bestales tilbake på kort tid. IRR MISSION har lovt å gi noe hjelp.
Vi har før nevnt dette prosjektet og i forbindelse med innvielsen av bygget var vi nede og tok både film og bilder av begivenheten. Det ble Oddvar Linkas som sto for den offisielle åpningen da snoren ble klipt over og folk fikk ta det nye lokalet i bruk.
Åpningsmøtet var fullpakket av folk både i salen og på galleriet. For oss ser det ut til at bygget kommer til å bli et naturlig senter for den virksomheten som Stephen Devakumar driver, nemlig Open Door Ministries. Denne virksomheten har et styre bestående av åtte personer, og virksomheten dreiser seg alt vesentlig om å plante forsamlinger og drive disse forsamlingene ved forstandere som er knyttet til Open Door. Og det er disse forstandere som IRR MISSION gir support til.
Ser vi tilbake, tenker vi også på at IRR MISSION overtok tomten for barnehjemmet i Trivelore gratis, bare ved å betaler overføringspapirer og tinglysning av disse. Sålen på det store barnehjemmet var også støpt da vi overtok området. Dette er bl.a. en av årsakene til at vi føler vi bør være med å gi noe til dette store bygget. Vi har lovt dem en sum penger, og tror at nådesøsken som ser muligheten til å være med på dette, vil sende sin gave til IRR MISSION.
Forstanderne i India
Vi møtte dem, nesten alle sammen. De kom fra fjern og nær. Mange hadde 300–400 km, reise en vei - for å komme til denne samlingen. Vi hilste på dem, samtalte med dem og fikk høre om det som lå dem mest på hjertet.
Det som lå dem mest på hjertet var evangeliseringen videre til nye områder. Flere av dem kunne fortelle at de hadde en virksomhet som begynte å skyte grener ut til omliggende områder av stedet der de hadde faste møter. Det oppstår stadig naturlige utposter, og forsamlingene øker. Vi har mange ganger skrevet om hvor vanskelig det er å forkynne evangeliet i India, og vi kan bekrefte etter denne turen, at det er mer vanskelig enn noen gang. Alle som tar imot Jesus må melde fra til myndighetene, med navn, adresse og opplysninger om at det ikke er noen som har presset dem til å ta et slikt standpunkt. Det samme er det når man skal bli døpt i vann. Alt dette er en ny lov som i første rekke gjelder bare èn stat i India, nemlig Tamilnadu, og det er nettop i denne staten vi støtter misjonsarbeidet. Her arbeider de fleste av forstanderne og her driver vi barnehjemmet.
Vi ser med respekt på de vitner som stiller seg uredde fram og forkynner evangeliet om Jesus uansett hva myndighetene mått ønske og hva de måtte si. Forkynnere kan nå møte motstand og fengsel, men evangelisets budskap må ikke stanse opp.
Forstanderne fortalte om vanskelige situasjoner på deres hjemsteder. De fortalte om stor fattigdom, om sult og nød. De fortalte om mangel på Bibler og om mennesker som ikke hadde noe av det de trengte til livets opphold. Men midt i det hele er det jubel og takknemlighet til Jesus som griper inn og frelser fra synd, sykdom og plager. Den største gleden i verden er å være frelst. Det gir håp både for dette liv og for evigheten.
La oss være med å be for våre nådesøsken i India. La oss stå øverst på haugen, slik Moses gjorde, og løfte våre hender og holde dem oppe til solen går ned.