Afrika kaller!

Solen står ennå høyt på himmelen, mens vi nyter synet av akasietrær og afrikanske jordhytter. I det fjerne kan vi skimte konturene av Giribe Hill. Ennå mens vi er langt borte kan de se at vi kommer. Støvskyen bak bilen kan ikke skjules, og ettersom vi nærmer oss møtes vi av barn som vinker og roper; mosungo, mosungo.

Misjonsarbeidet i Afrika er i stadig vekst, og det er nødvendig med oppfølging. Barnehjem, klinikk, brønngraving, forsamlingsbygg etc. er noen av prosjektene som drives. Det er også et løpende arbeide med å få igang nye prosjekter, og det er derfor nødvendig å reise ut.
I denne artikkelen skal du få være med familien Flaten på deres misjonsreise til Kenya. Det er Mette, Øivind og de to barna, Jessica og Daniel, 5½ og 2 ½ år.

En sterk lengsel!
Helt siden vårt første besøk på misjonsfeltet i 1994 har vi alltid lengtet tilbake til våre nådesøsken i Giribe. Allerede fra første stund kjente vi en velsignelse og glede over å få være sammen med disse menneskene. Sett med norske øyne er levestandard og levesett meget enkelt. Flesteparten av menneskene bor i jordhytter med stråtak, og elektrisitet finnes ikke i området. Sanitærforholdene er også meget enkle. Alt dette skulle vel egentlig tale for at en nordboer ikke skulle kunne trives, men for oss har dette aldri vært noe som helst problem og vanskelighet. Det har blitt mange reiser til Kenya i årenes løp, og når vi nå skulle ha med oss barna var vi veldig spente på hvordan det skulle gå. Noen fortalte oss at de syntes det virket svært risikabelt. Tenk å ta med seg små barn ut i et område uten strøm og langt fra allfarvei. Andre oppmuntret oss til å reise og sa at barn tilpasser seg fort. Også vi hadde jo våre tanker om dette, men kjente samtidig en lengsel og en fred i hjertet for at Gud skulle bevare oss der ute på misjonsmarken. Ettersom tiden gikk, og utreisen nærmet seg, ble barna mer og mer ivrige. Ofte satt de å så på videofilm derfra og fortalte oss at snart skulle de også få være med å oppleve dette.

Endelig klar til avreise...
Etter mange dager med pakking, utallige vaksinasjoner, telefoner og alt av forberedelser, så var dagen kommet. Onsdag 2. april starten turen fra Fredrikstad og Leif Norbom kjørte oss til flyplassen med minibussen vi har her på Vekkelsessenteret. Vi hadde fått utvidet bagasjekvote, men her var nok den også overskredet en del. Vel fremme på flyplassen var det tid for innsjekking, og vi fikk med oss alt – tolv enheter! Ved halv seks

tiden på ettermiddagen lettet flyet fra Gardermoen og vi satte kursen for London. I London måtte vi bytte terminal, og etter et par timer med venting kunne vi gå ombord i det store flyet som skulle ta oss til Kenya. Jessica og Daniel var veldig spente og synes nok at dette flyet var stort. Like før kl. 22:00 tok flyet av og satte kursen for Kenya og Nairobi. Barna var slitne, og etter middagen ombord sovnet de begge og sov helt til flyet skulle lande.

Afrika – en virkelighet!
Tidlig neste morgen landet vi i Nairobi, og her ventet Daniel Masaga og sønnen hans Robert på oss. Gjensynsgleden var stor, og for barna, som hadde snakket om Daniel Masaga helt siden han bodde hos oss under misjonskonferansen, var det spesielt å få møte ham i Afrika. Hele tiden spurte Daniel: Er vi i Afrika nå? Fra flyplassen ble vi fraktet i en minibuss inn til New Stanley hvor vi spiste frokost. Deretter var det avgårde og hente leiebilen, før vi skulle treffe Mettes bror Nils Harald og hans kone Mariamma som var her i jobbsammenheng.

På venstre side av veien!
Tidlig fredag morgen, den 4. april startet den lange reisen ut til Giribe. Det var ikke plass til alle i leiebilen, slik at Robert, sønn til Daniel Masaga, tok bussen de femti milene til Migori. Skulle vi nå frem før solnedgang kunne ikke pausene bli altfor lange. Femti mil på veiene i Kenya er noe helt annet enn femti mil her hjemme. Her må man følge med hele tiden for plutselig kan det være et stort hull midt i veibanen. Da er det bare å stå på bremsen, eller forsøke å svinge unna så godt det lar seg gjøre. Ikke så enkelt alltid, da det er venstrekjøring der.

Sebra – sebra!
Etter et par timers kjøring passerte vi en innsjø som så helt rosa ut. Det var flamingoene, som lever i dette vannet som gav denne rosafargen. Videre langs veien så vi kaktuser store som trær og for ikke å glemme akasietreet. I all sin prakt brer det ut grenene og danner en flat fasong på toppen. Plutselig ropte Jessica: Sebra, sebra! Der sprang de – langs hovedveien på begge sider. På den andre siden i bilen ropte Daniel: Apekatt, apekatt. Tenk, han hadde fått se en ekte apekatt!

Himmelens sluser åpner seg!
Etter en times stopp midt på dagen fortsatte reisen. I det fjerne så vi noen faretruende mørke skyer, og like etter åpnet himmelens sluser seg. Det er ikke bare noe som vi sier eller skriver, men det er virkelig sant. Veien ble forvandlet til en elv og vannet rant i strie stømmer. Befinner man seg ute når dette regnet starter, er man gjennomvåt i løpet av sekunder. Med vindusviskeren på høyeste hastighet, og med sterkt redusert fart, fortsatte reisen. Troperegn er noe helt spesielt, og like brått som det kommer så stanser det opp. Da vi nærmet oss Migori, den nærmeste byen til Giribe , så sluttet regnet og solen tittet frem. Her fikk vi tid til de mest nødvendige innkjøpene, før vi tok fatt på de siste tre milene ut til Giribe.

En støvsky av rødt sand!
Nå var det ikke lenge igjen før vi skulle få møte våre venner og nådesøsken. Mette hadde ikke vært ute på 6 ½ år, og spenningen var stor. Barna var også forventningsfulle og fulgte nøye med da vi kjørte på grusveien ut til Giribe. Bak bilen var det en støvsky av rødt sand som virvlet på den tørre veien. Etter en snau times kjøring kunne vi svinge inn porten og inn på området til Daniel Masaga. Mange var møtt opp for å ønske oss velkommen, og det var virkelig en usigelig glede å få se våre nådesøsken igjen.

Gjestehuset - vårt nye hjem!
Inne på området til Daniel Masaga stod nå også gjestehuset ferdig. Tre soverom, stue/ oppholdsrom, kontor til Daniel Masaga og veranda. Det så virkelig flott ut, og med solcellepanel på taket fikk vi også litt strøm til belysning på kveldene. For barna var dette helt topp, og vi kunne ikke hatt det bedre. På et av soverommene kjøpte vi et kjøkkenskap med benk, og en gassovn med to bluss. Her kunne vi varme vann og lage litt enkel mat til barna. I stua hadde Daniel Masaga kjøpt inn en salong som var til stor glede. Verandaen var innelukket og her kjøpte vi inn et spisebord og seks stoler. Dette viste seg å være veldig praktisk når det kom besøk, og når barna hadde besøk av sine venner for å tegne etc.

Hvordan gikk det med barna?
Det skulle ikke gå lang tid før barna fikk nye venner. Lenge hadde de ventet på at vi skulle komme, og gledet seg veldig til å leke med barna. Jessica lekte fra første stund sammen med ei lita jente som heter Lowinta, og som var omtrent på samme alder som Jessica. Språkproblemene løste de veldig fint ved å bruke fingrene, litt engelsk og etter hvert lærte Jessica seg også noen ord på luo (som er stammespråket). Daniel var også veldig ivrig i leken, og det så ikke ut til å stoppe ham at de andre barna ikke forstod hva han sa. Med en fin uteplass til lek storkoste barna seg, og dette er noe de fortsatt savner.
Hver søndag er det søndagsskole i Ogada. Forskjellen til Norge er stor, ikke minst at de starter så veldig tidlig. Tidlig søndag morgen samles barna til søndagsskole. To-trehundre barn var samlet og de sang av full hals. Dette var en veldig opplevelse for Jessica og Daniel. Hjemme i Norge er vi vant til femten til tretti barn. Jessica måtte synge en norsk sang for dem, og da sang hun ”Guds kjærlighet er rundt om meg, den er over alt jeg vet”. Gleden var også stor da Jessica og Daniel delte ut sukkertøy til barna etter søndagsskolen.

Søndagsskolen!
Det var med spenning barna så frem til å kunne gå på søndagsskolen i Kenya. Hjemme i Norge hadde de sett video og hørt mye om dette. Søndagsskolen startet veldig tidlig, så her var det bare om å gjøre å få på klærne og komme avgårde. I Norge er mange vant til å bli kjørt alle steder, men her var det bare å ta beina fatt. De største barna bærer de minste, og på denne måten kan de aller minste også komme til søndagsskolen.
Allerede mens vi var langt unna, hørte vi barna sang ”Amoa leo amoa” og ”Mungu yo mema”. Her var det ikke snakk om å spare på stemmen – nei de sang av full hals. Litt over klokka åtte kom vi frem, og da var allerede flere hundre barn samlet. Det var sang, undervisning og vi må ikke glemme innsamlingen av penger. På søndagsskolen hjemme i Norge samler barna inn penger mens de synger sangen ”Jeg har en liten, liten penge med i dag...”. Dette er penger som har blitt sendt til søndagsskolene i Kenya og India for å kjøpe inn flanellografer....

men dette er da så lite!
Mot slutten av søndagsskolen samler de inn penger fra de som har med. Her kommer barna frem med noen få shilling, som de er stolte av å kunne få gi. Uten sko og med dårlige klær kunne de sikkert hatt mange nok unnskyldninger til å bruke disse pengene på seg selv, men de ønsker å være med å gi av det lille de har. I øynene deres kan vi se at de gjør dette av glede.

Kan dette glede?
Med oss i ryggsekken hadde vi tatt med noen sukkertøy som Jessica og Daniel skulle gi til barna. Mange av disse har kanskje aldri før fått et eneste sukkertøy, så det var kanskje ikke så merkelig at de hoppet av begeistring. Tenk at et lite sukkertøy skulle glede så mange så mye! Jessica og Daniel gledet seg over å kunne få være med å gi dem et lite sukkertøy.

Pappa – nå skal vi på møte!
Noen timer senere, og etter en god frokost, er vi igjen på vei tilbake til Ogada forsamlingslokale. Fra alle kanter kommer det mennesker som er på vei til møtet. I den lange og svake motbakken opp mot møtelokalet er det en strøm av mennesker. Støvet virvler rundt føttene deres, og fra en nesten skyfri himmel kjenner vi en stekende varme fra sola.
Mens vi ennå er langt nede i bakken hører vi sang fra lokalet, og ettersom vi nærmer oss blir den stadig sterkere. De synger av full hals om sin Herre og Frelser Jesus Kristus. Glemt er den dårlige hytta, senga de ikke har, klærne de mangler og maten som er så altfor lite! Alle stemmer de i: ”Mungu yo me ma” – Gud er god! Midt i nøden og fattigdommen opplever de at Gud er god og at han har omsorg for dem. Tårene presser seg frem i øyekroken når vi opplever dette. Vi kjenner Guds nærhet på en helt spesiell måte, og får lyst til å springe og danse sammen med disse våre nådesøsken. Våre tanker går til den fattige enka som nesten ikke eier nåla i veggen, til de mange som sulter og lider. På møtet ser du ingen forskjell. Her er de alle med i lovsangen og synger og vitner om Jesus som har frelst dem. ”Gud gjør ikke forskjell på folk”, og det er sant!

Liv og begeistring!
Daniel Masaga springer frem og tilbake langs plattforma og forkynner evangeliet av full hals, og forsamlingen er med. Selv om vi ikke forstår alt som blir sagt, så forstår vi her at Daniel utfordrer forsamlingen i sin forkynnelse. Snart er det vår tur til å komme med en hilsen, og mens Daniel forteller forsamlingen om oss, kjenner vi at hjertet stadig banker fortere. Lokalet er nå nesten fullsatt, og mer enn 1000 mennesker har sine øyne rettet mot oss.
Mette er først og når hun åpner med ordene ”Yeso paki” (Pris Herren), så er det en enstemmig forsamling som roper tilbake ”Amena!” (Amen). Ivrig lytter de til vidnesbyrdet og gleden er stor. Etterpå er det Øivinds tur og han får den samme responsen fra forsamlingen. Et enkelt budskap om en Jesus som bryr seg om deg skaper en veldig respons fra forsamlingen, og da Daniel Masaga går over i ettermøtet strømmer menneskene frem for å bli frelst og få dekket sine behov.

Når tårene renner ...
Under dette ettermøtet legger vi spesielt merke til en kvinne. På kne og med armen rett opp, strømmer tårene nedover kinnet. Hun roper til Jesus i sin nød! Mange, mange andre var også fremme til forbønn, men bildet av denne kvinnen ser vi for oss hele tiden.
I dette møtet en søndag formiddag opplevde mange å bli frelst, helbredet og løst fra sine plager. Mange ganger har vi lest om dette og hørt Daniel Masaga fortelle om det, men det er fint å kunne får være der selv og ta del i dette.

Hver dag – en ny mulighet!
Hver eneste dag var fylt med nye og innholdsrike opplevelser, og det kunne sikkert skrives et helt stykke for hver dag. Selv om solen nå var på vei ned, så ser vi uendelig mange muligheter for våre nådesøsken i Kenya. De arbeider trofast i det kall som Herren har gitt dem – la oss stå sammen videre også!En snartur innom barnehjemmet!
Før vi gikk hjem den ettermiddagen, tok vi også en liten tur innom barnehjemmet. Det ligger like ved siden av lokalet, og her var det også huske og sklie som Jessica og Daniel var svært interessert i. Etter å ha vært på et langt møte, var det fint å komme dit å få leke litt med barna der.
Daniel hadde med seg noen lekebiler som han skulle gi bort, og det var stor jubel da han delte ut disse. En liten fotball hadde vi også med, og det var stor stas.
Barna er fra 6 mnd til ca. 14 år, og de får her alt de trenger av mat, klær, stell og nødvendig skolegang. Flere av barna har nå også fullført "Nursery" skolen og begynt på "Primary".

Kvelden nærmer seg!
Mørket kommer veldig fort på i Kenya, og fra solen går ned til det er mørkt tar det bare et kvarter. Det hadde vært et langt møte, og det var ikke lenge før sola ville forsvinne i horisonten. Vi måtte si "bye bye" (adjø) til barna, og begynne på veien tilbake til gjestehuset. Den værste varmen hadde gitt seg og med solen på vei ned i horisonten ruslet vi sammen med Daniel Masaga på vei tilbake til "vårt hjem" i Kenya. En dag var over og vi satt tilbake med mange inntrykk som helt sikkert vil være med på å forme både oss og barna i tiden som ligger foran.

En ny dag!
Allerede før solen stiger opp i horisonten høres det lyd fra hanen på plassen. Klokka nærmer seg seks på morgenen, og utenfor hører vi mange forskjellige lyder. Øivind tar på seg klærne og går ut for å sjekke opp dette. Solen stiger opp i horisonten og der ute på jordet ser han hva det er. Joseph og sønnen hans har stått tidlig opp for å pløye jorda. Fire okser (to par) trekker plogen og de har full jobb med å styre disse. Det er om å gjøre å få pløyd så mye som mulig før det blir for varmt. De plystrer, roper og bruker pisken for å få oksene til å gå rett frem, slik at plogforen blir så rett som mulig.
Senere på dagen er det damene som må trå til med hakke for å lage rader som de skal så maisfrøene i. Deretter fyller de jord over, og så er det bare å vente på at frøene skal spire og at regnet skal komme.

Giribe - et lite senter på vei mot Viktoriasjøen!

En liten kilometer unna vårt nye hjem i Kenya ligger Giribe marked. Hver onsdag er det marked, og da samles flere tusen mennesker seg her for å handle inn det de trenger for den neste uka (hvis de har noe å handle for da). Onsdag er også dagen da mange kommer til klinikken for bl.a. å vaksinere barna sine. Denne onsdagen var det ikke bare vaksinasjoner vi skulle få være med på, men mye mere. Mens vi satt der og ventet, kommer det en ung mann med en stor kul på halsen. Noen timer senere er kulen borte takket være en kjempeinnsats fra Robert. Med enkle hjelpemidler utførte han en operasjon som tok to timer!
Hele tiden kommer det også mødre med sine små barn, og Rhoda og hennes hjelpere har mer enn nok å gjøre med å vaksinere alle disse barna.

De vonde tennene er fjernet!
Så er det Vivians tur og hun gruer seg litt. I over et år har hun gått med tannverk, og nå håper hun at Robert kan hjelpe henne med å få bort disse forferdelige smertene. Sittende i en helt vanlig stol ber han henne om å gape opp. Her kommer sprøytene vi hadde med fra Norge til nytte. Robert klargjør sprøytene, og der stikker han inn den første. Vivian synes nok at det gjør litt vondt, men det er ikke en lyd å høre. Noen minutter senere er Robert i gang med tengene, og i løpet av fem minutter så er begge de vonde tennene fjernet.
Ryktene om "tannlegen fra Giribe" har spredt om seg, og Robert forteller at de nå ønsker at han skal komme flere steder for å hjelpe til med å trekke tenner.

Et barn blir født!
Dagene gikk fort, og snart var det på tide å begynne på den lange hjemreisen. Festen den siste kvelden skulle akkurat starte, da Robert kommer løpende. Mette, nå må du bli med ned på klinikken - fødselen har allerede begynt. Sola hadde gått ned og det var mørkt ute. Dette ble en opplevelse Mette aldri vil glemme. Med lys fra en lommelykt fikk hun være med på å se at lille "Mette" ble født. Du leste riktig, lille "Mette". For disse våre kjære venner, er det en ære å få kalle opp sine barn etter oss. Etterpå fikk både mor og barn legge seg i en god seng, og lille "Mette" ble godt pakket inn i et av de nye pleddene som vi hadde kjøpt inn til klinikken. Og så kom det ei lita "Jessica"
Tidlig neste morgen besøkte vi lille "Mette", og da hadde det vært en fødsel til i løpet av natta. Det måtte da bare bli lille "Jessica"

Når kommer dere tilbake?
Den siste kvelden vil vi for alltid huske. Sang, taler og mange gode og varme ord fikk vi høre. Det er brødre, søstre, venner - ja det er vår familie som vi har blitt så uendelig glad i og setter pris på. De har tid til oss, og de har tid til hverandre. Vi kjenner oss hjemme, og ville gjerne ha vært her så mye mye lenger. Det er tidlig torsdag morgen og fredag kveld går flyet vårt tilbake Norge. Fra dypet av våre hjerter stiger det opp en takk til Herren som har gjort dette mulig. Mange tanker farer gjennom våre hoder: hvilke herlige søsken, så godt å være her, glede, gripende møter, barna trives. Det er tungt å ta avskjed, og alle som en spør oss: Når kommer dere tilbake? Men hvor er Daniel? Der kommer han, men hva er det han har i hånden? En liten nyfødt kylling! Han gråter sårt når han ikke fikk ta den med seg hjem til Norge, men vi forklarte at den nok hadde det best hos mamman sin. Med hjerte i Afrika!

Bilen er pakket og så har vi startet på hjemreisen. Alle vinker og roper "oriti" (adjø). Vi ruller ned vinduene og vinker tilbake. Når får vi se dere igjen? Vi håper at det ikke blir så altfor lenge til! Igjen ser vi den røde sanden virvle seg som en støvsky bak bilen, og våre venner forsvinner snart ut av syne. Det er stille i bilen - tankene er så mange. I dypet av våre hjerter kjenner vi igjen dette ropet: "Afrika kaller!"